CC BY
9
UDC 811.113.4
Michael Schulte
Universitetet i Agder, Norge
RASKHET I DE ELDRE RUNEINNSKRIFTER.
EN RUNOLOGISK OG LINGVISTISK KOMMENTAR TIL DEN
NYFUNNE RAKKESTADSTEINEN FRA 0VERBY I 0STFOLD1
For citation: Schulte M. Raskhet i de eldre runeinnskrifter. En runologisk og
lingvistisk kommentar til den nyfunne Rakkestadsteinen fra 0verby i 0stfold.
Scandinavian Philology, 2019, vol. 17, issue 1, pp. 73-96.
https://doi.org/10.21638/11701/spbu21.2019.105
Forfatteren legger frem en ny tolkning av Rakkestadsteinen, som ble funnet i 0st-fold i 2017. Runeinnskriften pâ denne steinen er 'urnordisk' og dateres til tiden for 500-tallet. Hvert nytt funn av en runestein fra denne perioden er en liten sensasjon, og det gjelder selvsagt ogsâ for Rakkestadsteinen. Artikkelen presenterer en alternativ lesning og tolkning av denne runesteinen i lys av faste formler og fraser. Forfatteren foreslâr en delvis ny lesning og tolkning av innskriften med folgende sentrale punkter:
1. Han antar at innskriften pâ kantsiden (smalsiden, A-linje) er en syntaktisk enhet og at runene inisni pâ flatsiden (B- og C-linje) ikke tilhorer denne syntaktiske enheten,
2. Han leser de forste to runetegnene i innskriften pâ kantsiden som ek, noe som gir grunnlag for en ek irilaR-innskrift med et utelatt finitt verb writu 'jeg rister/skriver' eller wrait 'jeg ristet/skrev'. Denne innskrifttypen som innledes med ek irilaR (tradi-sjonelt oversatt med 'jeg [er] runemesteren') har en rekke paralleler i Norden. 3. Der-med bortfaller det brysomme ordet lu 'bank, hogg!', som har ingen tydelige paralleler i ordforrâdet for runeproduksjonen. 4. I tillegg stâr ordet raskaR i fokus, som betyr "den
1 Jeg takker gärdseieren Olav Schie og Randi Schie, samt svogeren Tormod Stene Hansen, ved gärden 0verby Nordre for god mottakelse ved befaringen, den 22. mars 2019. S^rlig takk for relevante innspill og diverse materiale (dokumentasjon) fra felt-arkeolog og fylkeskonservator Jan Berge ved 0stfold fylkeskommune. Dessuten mot-tok jeg flere nyttige innspill fra Lisbeth Imer (Nationalmuseet Kobenhavn), Henrik Williams (Uppsala universitet), Robert Nedoma (Universitetet i Wien), Jan Alexander van Nahl (Haskoli Islands), Vidar Haslum (Universitetet i Agder) og Klaus Düwel (Universitetet i Göttingen), samt to anonyme anmeldere for Skandinavskaja filologija.
raske, den kvikke" (tysk rasch). Ordet tolkes som personnavn, n^rmere bestemt binavn (cognomen), med en rekke leksikalsk-semantiske paralleler i de eldre runeinnskrifter. Forfatteren innskrenker rekonstruksjonens beviskraft og bygger argumentasjonen sin pä direkte paralleler i innskriftmaterialet og/eller parallelbelegg i de andre nord-vestgermanske spräk.
N0kkelord: Urnordisk, runesteiner, eldre runeinnskrifter, formler, ek irilaR-for-mel, personnavn, binavn, verb for runeproduksjon, lesning og tolkning av runeinn-skrifter.
INNLEDNING
Det er noyaktig ti är siden Hogganviksteinen ble funnet i Mandal i 2009. Nä har vi enda et nytt runefunn fra forlitterar tid, som gir oss innsikt i urnordisk spräk og kultur. I mai 2017 ble runesteinen fra gär-den 0verby i kommunen Rakkestad i 0stfold oppdaget. Det dreier seg sannsynligvis om en bautastein som har stätt oppreist ved en ferdsels-äre. Blant de tidlige og entusiastiske funnrapportene er Fredrik Nordland, den 9. oktober 2018, og Charlotte Price Persson, den 4. desember 2018 (se litteraturreferanser). Rakkestadsteinen er en urnordisk irilaR-innskrift, og den har en rekke paralleler i Norden. For Hogganvik var det 62 är siden Rosselandsteinen fra Kvam i Hardanger ble oppdaget pä Vestlandet (se [Host, 1976, s. 65-67; Schulte, 2011a, s. 58]). Den gangen var det komponisten Geirr Tveitt som varslet Carl Marstrander om den nyfunne urnordiske runesteinen med 25 runer (se [Marstrander, 1951]).
Rakkestadsteinen ligger i dag pä gressplenen pä tunet pä 0verby nordre. Den er 252,5 cm lang og 112.5 cm bred. Steinhellens tykkelse varierer mellom 27 og 33 cm, og den stammer opprinnelig fra n^rom-rädet ved Sparreäsen, hoydedraget vest for 0verby. Steinen er i bänd-gneiss og har sannsynligvis stätt oppreist pä samme mäte som Hogg-anviksteinen (sml. [Schulte, 2010; 2011a; Glorstad, Johansson, Stylegar, 2011]). Rakkestadsteinen veier omtrent to tonn og har en innskrift med minst 35 runer i den eldre fuparken2. Dette er enda en runestein med eldre runer som foyer seg inn i rekken av urnordiske runesteiner pä norsk og svensk grunn (sml. [Schulte, 2010]). Til nä er de mest kjente runesteinene fra denne perioden i Norge Tunesteinen, Einangsteinen, Hogganviksteinen og Rosselandsteinen.
2 Til sammenligning veier Hogganviksteinen mindre enn et tonn, nsrmere bestemt et sted mellom 500 og 800 kg, og den er 145cm h0y, 152cm bred og 23-25cm tykk (sml. [Schulte, 2010; Knirk, 2011]).
III. 1. Forfatteren sammen med grunneieren Olav Schie ved befaring av Rak-kestadsteinen ved garden 0verby, den 22. mars 2019 (© Jan Berge)
I dette bidraget vil jeg s^rlig fremheve leksikalske aspekter ved det urnordiske ordforradet som gjelder fart og raskhet; slike aspekter kommer tydelig frem i de sakalte irilaR-innskriftene, ikke minst pa Rak-kestadsteinen og i selve stedsnavnet Rakkestad (gno. Rakkastadir). Jeg kaller steinen derfor Rakkestadsteinen (etter kommunen) fremfor 0verbysteinen (etter garden) fordi betydningsaspektet 'rakhet, mo-dighet, djervhet' star sentralt3. Riktignok finnes gardsnavnet Rakkestad flere steder pa 0stlandet (se NSL, sp. 354b-355a). Jeg skal her presen-tere (1) steinens funnhistorie, (2) lesning og tolkning, og (3) en sprak-lig evaluering med fokus pa raskhet og militare ord. Bidraget byg-ger pa grundige forarbeider av arkeologene Karoline Kjesrud, Magne Samdal og Frode Iversen, som unders0kte runeinnskriften ved hjelp av
3 F0rsteleddet i gardsnavnet Rakkestad inneholder antakelig prim^radjektivet germ. *ranka- (gno. rakkr) som betyr 'rank, oppreist' (se [Heidermanns, 1993, S. 437; Kroonen 2013, s. 404-405]). Gno. rakkr videref0rer denne grunnbetydningen: 'rak, rank; oppreist; djerv, modig; papasselig, omhyggelig' (se NO, sp. 487b).
2D- og 3D-skanning og med ulike lyssettinger (se rapporten av skann-og fotogrammetriundersokelsen i Iversen mfl., 2019; sml. [Nordland, 2018; Persson, 2018]).
STEINENS FUNNHISTORIE
I 1905 ble den store og tunge steinhellen pä to tonn fraktet ned fra sitt opprinnelige sted pä Sparreäsen og brukt som nedre trappetrinn i det den gangen nye väningshuset pä 0verby. Runesteinens opprinnelige plassering har antakelig v^rt ved foten av Sparreäsen langs en eldre vei eller et veikryss mellom gamletunet pä 0verby og Hen. Ved Sparreäsen har det v^rt et gravfelt med fire gravhauger, som nä er bortployd og slet-tet. Tidlig pä 1960-tallet var tre av disse gravhaugene fortsatt bevart (se n^rmere [Iversen mfl., 2019]). Jeg antar at Rakkestadsteinen har v^rt reist i fritt terreng pä eller rett ved en gravhaug nettopp som Tunestei-nen (sml. [Host, 1976, s. 109]).
To sider av steinhellen har runeinnskrifter; runene pä kantsiden (A-de-len) er synlig og vendt utover, mens flatsiden med nä sterkt skadete runer lä mot jord inntil 1997. Allerede i 1990 ble steinen flyttet og brukt som stein-benk ved det nye väningshuset pä 0verby, med flatsiden (B- og C-linjen) vendt mot jord. Runene ble forst oppdaget da 0stfold fylkeskommune fikk en henvendelse fra Rakkestad avis i mai 2017. De ville gjerne ha Fylkes-konservatorens vurdering da de ville trykke en artikkel om en mulig runestein pä gärden 0verby (trykket 6. juli 2017). Runene pä steinbenkens kantside ble allerede oppdaget av grunneieren Olav Schie og broren Per Schie tidlig pä 1990-tallet, da Olav fikk teft pä at det muligens dreide seg om en runeinnskrift. De vertikale strekene og tegnene viste seg när sollyset traff steinen pä en bestemt vinkel. I 2017 engasjerte nabo Emil Omenäs seg i saken, tok bilder av steinen ved lav värsol og tipset Rakkestad avis. Arkeo-log Sigrid Mannsäker Gundersen ved 0stfold fylkeskommune kontaktet Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo den 29. august 2017, og runenes ekthet ble bekreftet (sml. [Iversen mfl., 2019]). Enda seinere oppdaget arkeologene at ogsä flatsiden som lä mot jord hadde runer. I oktober 2017 begynte arbeidet med runesteinen og litt senere skanningen av hele runeinnskriften og enkelte runesekvenser. Frode Iversen og Karoline Kjes-rud beretter om de ulike arbeidsfasene [Iversen mfl., 2019]:
Det har v^rt utf0rt feltarbeid i tre omganger i forbindelse med funnet av runesteinen. Den 12. oktober 2017 ble det foretatt en f0rste dokumentasjon av
innskriften pâ kantsiden i form av et skann med hândholdt skanner og fo-togrammetri, i tillegg til ordinœr manuell unders0kelse med kunstig lys og skyggesetting. Prosjektleder fattet mistanke om at det ogsâ kunne vœre runer pâ undersiden av steinen. Én mâned senere, den 14. november 2017, ble den to tonn tunge steinen snudd maskinelt. Spenningen var stor, og gleden enda st0rre, da vi fikk bekreftet at det faktisk var en lengre innskrift pâ undersiden. Et skâr i gleden var at vi skj0nte at innskriften var sterkt skadet (Figur).
Det mâ dessverre sies at det er umulig â tolke innskriftdelen pâ flatsiden (linje 2 og 3), selv om det ble brukt fotogrammetri for â lage en 3D-modell av hele runesteinen (se den detaljerte rapporten i Iversen mfl., 2019). Derfor vil jeg i det f0lgende fokusere pâ A-linjen.
RAKKESTADSTEINEN: TEKST OG KONTEKST
Rakkestadsteinen inneholder minst tretti-fem runer fordelt pâ tre linjer pâ to ulike flater av denne store steinhellen. Hogganviksteinen er atskillig lengre med seksti-en runetegn (sml. [Schulte, 2010; Knirk, 2011]). Det dreier seg om en opprinnelig liggende, nœrmest rektangu-lœr helle som mâler ca. 112,5 x 252,5 cm. A-delen av innskriften bestâr av 19 tydelige runer pâ kantsiden (hvor runene 1-2 utgj0r en binderune) og et noe uklart antall runer pâ den brede flatsiden (omtrent 23 runer fordelt pâ to linjer, B-linjen og C-linjen). Lengden pâ runeinnskriften pâ A-linjen er ca. 170 cm. Runene pâ B- og C-linjen har en h0yde pâ 15 til 16 cm. Denne flatsiden var den jordvendte undersiden da A-linjen av innskriften ble oppdaget i 2017. Overflaten av B- og C-linjen er svœrt slitt, og lesningen av noen runer er nœrmest umulig, selv om det ble gjennomf0rt flere detaljunders0kelser med 2D- og 3D-skanning (se den utf0rlige arbeidsrapporten i [Iversen mfl., 2019]).
Runeinnskriften er plassert pâ kantsiden (innskriftdel A) og pâ den ene flatsiden som tidligere har vœrt vendt mot jord (innskriftdelene B og C). Innskriftdel A (linje 1) er leselig og tolkbar bortsett fra de f0rste to runene, mens flatsiden i sin helhet er preget av store avflakinger. De siste to runene pâ kantsiden er ogsâ delvis avskallet, men de kan for-holdsvis trygt leses som oR, dvs. b0yingsendelsen akk. flt. -öR i rünöR som er en velbelagt form (se [Schulte, 2018a, S. 68]). Iversen mfl. [Iversen mfl., 2019] bekrefter at "siste del av linje 1 skal avgjort leses som ru-noR, rünöR. " Innskriftdel B (linje 2 og 3), derimot, er medtatt og skadet da overflaten pâ steinen har delvis flaket av (se ill. 3).
III. 2. Rakkestadsteinen i sin opprinnelige posisjon for den ble loftet. Runene pâ kantsiden (dvs. A-linjen) er tydelige. I bakgrunnen er Sparreâsen der steinen opprinnelig har vœrt plassert ved et gravfelt (© Emil Omenâs)
Ill. 3. Runologisk feltarbeid: grunneieren Olav Schie stâr sammen med Magne Samdal, Grethe Torstensen, Frode Iversen, Sigrid Mannsâker Gundersen og Karoline Kjesrud, med en sterk lyskaster pâ innskriftdel B (© Grethe Torstensen)
Skriftsystemet er den eldre fu^arken som bestâr av 24 runetegn (sml. [Schulte, 2018a, S. 15-16]). Sprâklig sett er innskriften klassisk urnor-disk og ligger forut for den sâkalte synkopetiden ca. 500-700/750 e. Kr. Den viser ordene raskaR, irilaR og runoR, som er usynkoperte og
uforkortede urnordiske former. Flertallsformen runoR har den ufor-kortete endelsen -öR mot gno. -ar i nom.-akk. flt. runar (sml. [Schulte, 2018b, s. 87]). Formen irilaR fra eldre *erilaR viser for 0vrig virknin-gen av den eldre i-omlyd som kjennetegner den urnordiske perioden; sml. Barmensteinens ^irbijaR (KJ 64) med gjennomf0rt heving e > i foran i/j mot tysk derb (se [Schulte, 2018b, s. 83]). I de eldre runeinn-skriftene opptrer irilaR og den lydmessig eldre formen erilaR side om side (se nedenfor avsnitt 3). Dermed kan Rakkestadsteinen i likhet med Hogganviksteinen og Barmensteinen grovt dateres til tiden 350-500 e. Kr. ut ifra lingvistiske kriterier.
Innskriften har tre linjer, og den i0ynefalne delen er linjen pâ smal-siden (kantsiden) som leses fra h0yre til venstre, dvs. nedenfra og opp, nâr vi tenker oss at steinen sto oppreist. Innskriftdelen B, derimot leses i motsatt retning, venstre til h0yre, i skrive- og lese-m0nsteret bustrop-hedon ("slik som oksen vender [plogen]"). Velkjente eksempler pâ dette skrive- og lesem0nster er Tune- og Järsbergsteinen. Dessuten legger vi merke til at innskriften benytter seg av scriptio continua uten syste-matisk segmentering av enkeltord ved skilletegn (sml. [Schulte, 2018b, s. 69]). Men ingen regel uten unntak: I B-linjen finnes minst et skilletegn etter runesekvensen inisni.
Innskriftdel A (linje 1) har 19 runer som er opptil 22.5 cm h0ye. Sel-ve innskriften strekker seg over 170 cm. Denne A-delen har tydelige for-vitringstegn, men den er fortsatt lesbar. Jeg leser innskriftdelen A (kant-siden) for seg og antar at verbet (f.eks. en b0yd form writu til *wrïtan "riste, skrive") er utelatt i det sterkt formelpregete sprâket som runeri-sterne anvender (om dette verbet og det leksikaliske felt rundt runepro-duksjonen se Ebel [Ebel, 1963], Schulte [Schulte, 2001, 2002], dessuten Tarsi [Tarsi, 2019] om forholdet mellom *wrïtan og lat. scrïbere). Med andre ord, jeg leser linje 1 som en syntaktisk enhet som ikke sammen-henger med de to andre linjene pâ flatsiden. Denne lesningsmâten fâr st0lle av Hogganviksteinen som har fire linjer som kan leses hver for seg (se sœrlig [Schulte, 2010, s. 51-52; 2013, s. 122-123]).
Typologisk sett dreier det seg mest sannsynlig om en ek erilaR-inn-skrift selv om lesningen av de f0rste to runene ek ikke er uproblematisk (om innskrifttypologien se nedenfor)4. Det b0r vektlegges at binder-
4 Iversen mfl. [Iversen mfl., 2019] fremhever at "[s]kannresultatene har [...] vœrt av avgj0rende betydning for lesningsforslaget [dvs. lu]." Likevel kan jeg av runologiske og
unen ek realiseres delvis med ulike ligaturer i de eldre runeinnskrif-tene, sml. ek-ligaturen pa Bysteinen hvor runen k er integrert i e-runen (sml. [Gr0nvik, 1996, s. 126]; se allment om binderuner [MacLeod, 2002])5. I tillegg foreslar Magnus Källström a lese innskriften pa den nyfunne Trollhättanbrakteaten IK 639 som ek erilaR-innskrift med en skadet binderune ek og en feilskriving, "eftersom k-runan har bundits i hop med fel e-runan i sekvensen [ek erilaR; M. S.]" [Axboe, Källström, 2013, s. 164].
Jeg translittererer og tolker innskriftdelen A slik (leseretningen i linje A er fra h0yre mot venstre, mens B-linjen leses motsatt vei):
A-linjen fî<mrœY Rœ0<FT mot e kirilaRraskaRruno R
'Jeg, Irilen (runemesteren), Rask (et personnavn, den hurtige/ raske/behendige), [rister/ristet el. lignende] runene.'
Jeg kommer tilbake til den lingvistiske tolkningen og fortsetter med les-ningen av innskriftdelen B og C pa flatsiden (linje 2 og 3). Lesningen av denne delen er preget av forholdsvis store skader som har sœrlig slettet ut kvistene, slik at det som er igjen, er en opphopning av huggete furer. Iversen mfl. [Iversen mfl., 2019] viser at skanningen gj0r det til en viss grad mulig "a skille ut dybdeforskjeller mellom huggete furer, naturlige furer, og skader". Likevel gjenstar de uten klar tolkning. Siden deler av dette innskriftpartiet er flaket av, er en helhetslesning av innskriftdelen B og C nœrmest umulig. Jeg presenterer kort lesningen av B- og C-linjen etter Iversen mfl. [Iversen mfl., 2019]. Leseretningen i B-linjen er fra venstre til h0yre, i C-linjen antakelig igjen omvendt fra h0yre til venstre (om skrive- og lesem0nsteret bustrophedon se ovenfor).
B-linjen ШЖ: IIIIIIII œîllYffn
inisni:[xxxxxxxx]ateRfau
C-linjen i n i
ini
lingvistiske grunner ikke slutte meg til denne tolkningen. Jeg viser blant annet til feilskriving av pronomenet ek pa de to identiske Väsby- og Äskatorp-brakteatene (se KJ 128).
5 I to eposter, datert den 18. februar 2019, bekrefter runologene Lisbeth Imer (Nationalmuseet K0benhavn) og Henrik Williams (Uppsala universitet) at lesnin-gen^g tolkningen lu er uforventet, og at det er mer sannsynlig at det dreier seg om en ek-ligatur, og dermed en ek irilaR-innskrift.
Iversen mfl. [Iversen mfl., 2019] leser A- og B-linjen som en sammenhen-gende, syntaktisk velformet setning som strekker seg over A- og B-linjen:
Lü! irilaR raskaR rünöR in(n) Isni.
"Hogg, dyktige (raske) iril runer inn for Isni!"6
Isni blir tolket som et ellers ukjent manns- eller kvinnenavn. Her blir ty-deligvis Ottar Gronviks interpretasjon av Eikeland-innskriften (KJ 17a) brukt som syntaktisk tolkningsmodell (se [Gronvik, 1976]):
ek wiR wiwio writu i runoR asni
ek wïR wiwi(j)ö wrïtu ïrünöR Àsnï.
"Jeg WiR risser/skriver inn runer for Äsni (dativ)."
Derimot leser jeg linje 1 pâ Rakkestadsteinen for seg og regner med en elliptisk setningskonstruksjon med den utelatte verbalformen *wrïtu 'jeg rister/skriver' eller en tilsvarende verbform i 1. person entall til verbet *wurkijan, *faihijan, eller muligens *talgijan, se f.eks. Eikelandspennen writu i runoR (KJ 17a), Tjurköbrakteaten wurte runoR (KJ 136), Nolebysteinen runo fahi (KJ 67), og N0vlingspennen bida-warijaR talgidai (KJ 13a); om urnordiske verb for produksjon av runer og runeinnskrifter, se Schulte [Schulte, 2001; 2002]. Etter mitt skj0nn kan setningskonstruksjonen pâ Rakkestadsteinen sammenlignes med Järsbergsteinen (ek erilaR runoR waritu), mens det finitte verbet er som sagt utelatt. Flere andre innskrifter, blant annet Hogganvik-steinen, viser at de enkelte radene i en slik runeinnskrift ikke n0dven-digvis henger sammen og at de kan tolkes som atskilte tekstlinjer (om tekststrukturen pâ Hogganviksteinen, se [Schulte, 2011b; 2013]). Dette bekreftes ved at runene pâ Rakkestadsteinen er anbrakt pâ to forskjel-lige flater av steinhellen.
Selv om denne innskriftdelen inneholder kun nitten runer, derav de f0rste to utydelige, fremstâr den som en viktig kilde for urnordisk sprâk. De to leksemene som, av ulike grunner, stâr sentralt og b0r dr0ftes, er irilaR og raskaR.
6 Sml. [Nordland, 2018; Persson, 2018]; se ogsâ Karoline Kjesrud (i [Avner, 2019, s. 46]) som foreslâr f0lgende (forel0pige) lesning og oversettelse av A-linjen pâ kantsiden: lu irilaR raskaR runoR "Hugg runer, dyktige runemester eller jarl".
LESNING OG TOLKNING, MED FOKUS PÂ A-LINJEN
Frode Iversen og Karoline Kjesrud mfl. [Kjesrud mfl., 2019] foreslâr â lese de to f0rste tegnene pâ kantsiden som lu, og de tilf0yer:
Denne lesningen er imidlertid usikker, og vi kan ikke utelukke at de f0rste huggete linjer kan vœre en ukjent ek-ligatur, eller en "feilristning" som runo-loger tidligere har foreslâtt for â fâ til lesningen av andre ek-ligaturer.
Etter mitt skj0nn er lesningen lu pâ ingen mâte overbevisende, ikke en gang med tanke pâ runografien. De to runene pâ Rakkestadsteinen er delvis skadet og utydelige, i og med at steinens overflate er sterkt forvitret. Etter min egen unders0kelse av steinen ville jeg i sâ fall foretrekke â lese denne sekvensen som П1, dvs. ui. Imidlertid er det st0rste problemet med lesningen lu, lü i betydningen "hogg!" at kollokasjonen *lü rünöR ikke har noen direkte semantisk-leksikalske paralleler og heller ingen direkte st0tte i rekonstruksjonen7. Bjorvand (i [Frode mfl., 2019]) iden-tifiserer lü som 2. sg. imperativ til et urnordisk verb *lüan 'hogge, kutte, skjœre', som han tolker som en arkaisk form av det norrone j-verbet lyja, pret. lüda 'slâ, hamre, banke; knekke, skade, svekke osv.' Bjorvand legger til at det dreier seg om en omdannelse fra et germansk sterkt pri-mœrverb via urnordisk *lüan til det svake verbet gno. lyja, og at "[d] et opprinnelige sterke verbet kommer [.] til syne i norront ved at lyja har et sterkt perfektum partisipp lüinn som ogsâ betyr 'utslitt, trott', jf. nyislandsk lüinn 'utslitt', norsk dial. luen 'utmattet' og gammelsvensk lüin 'tr0tt'."
Men det kan stilles flere sp0rsmâl ved denne tolkningen. Vi legger merke til at dette verbet *lü-/ly- ellers glimrer med sitt fravœr i denne kontekst (om urnordiske verb for â produsere runer, se Ebel [Ebel, 1963] og Schulte [Schulte, 2001; 2002]; se dessuten de tre runedataba-ser: Kiel-databasen, databasen Danske runeindskrifter og Samnordisk
7 Iversen, Kjesrud og Gundersen (sml. [Persson, 2018; Nordland, 2018]) leser innskriftdel A slik: lu irilaR raskaR runoR 'Hogg runer, dyktige runemester!' Men det er flere innvendinger mot denne tolkningen av runesekvensen 1-2 som imperativ tilsvarende norrant ly. Det svake jan-verbet lyja (preteritum lüda) 'dengje, slâ, banke, hamre [sœrlig jern]; fare ille med, slite ut' (sml. parformelen lyja ok lemja) er ellers ikke belagt som verb for produksjonen av runesteiner, hverken i den eldre tiden eller i vikingtiden; sml. Fritzner [II 1891, s. 576b-577a]: "En er hann fekk £>ar engan stein £>ann, er sva vœri harSr e3a sléttr, at honum £>œtti gott at lyja jarn vi3 [...]" (Egils saga, kap. 30 [= ÎF 2, s. 7818-20].
runtextdatabas). Heller ikke i vikingtiden finner vi verbet lyja i denne konteksten med runer. Den leksikalsk-semantiske innvendingen veier muligens tyngre. Det norrone verbet lyja (pret. lüda) betyr ifolge ONP 'sla, banke, hamre', mest i forbindelse med jern, og s^rlig 'skade, svek-ke, 0delegge', og vi kan sammenligne mediopassiv lyjask 'a bli trott eller utmattet' (sml. fotnote 7). Det er lite sannsynlig at forl0peren infinitiv urn. *luan betegnet skriveprosessen med runer, mens verb som *talgijan (gno. telgja 'skj^re, telgje [nynorsk]'), *faihijan/fahijan (gno. fä 'male, fargelegge') og *wrttan (gno. (v)rita 'riste, skrive') gjorde det (sml. [Tarsi, 2019]). Selv om rekonstruksjonen av et urnordisk verb *luan i og for seg virker rimelig, er betydningssiden problematisk. Kuhn [Kuhn, 1938, S. 57-59] legger merke til at verb for a 'meisle', 'hogge' (s^rlig germ. *hawwan-, gno. hpggva) ikke opptrer i urnordisk og er f0rst belagt i sen vikingtid, i og med at gno. hpggva 'hogge, meisle' og rista 'riste, risse' avl0ser fä 'male, fargelegge' (< urn. *faihijan/fahijan) og (v)rita 'riste, skrive' (< urn. *writan); sml. L^borg-steinen (DR 26) i Danmark: "Anord. hpggva 'hauen', das das Einmeißeln bezeichnet, tritt erst im 10. Jahrhundert auf" [Kuhn, 1938, S. 67]. Enda tydeligere konstaterer Else Ebel i dissertasjonen sin [Ebel, 1963, S. 64-68] at runeformlene hpggva rünar og hpggva stein f0rst opptrer i sen vikingtid [Ebel, 1963, S. 65]. De h0rer ikke hjemme i den urnordiske perioden. Jeg kan derfor ikke slutte meg til Harald Bjorvands tolkning av sekvensen lu som imperativ "hogg!" Den st0tter seg utelukkende ved rekonstruksjon og mangler semantisk-leksikalske parallelbelegg.
Jeg foretrekker derfor a lese ek irilaR pa Rakkestadsteinen, som er en fast formel og et fast setningsledd i urnordisk (sml. [Gronvik, 1996, s. 53]). En rekke innskrifter st0tter denne tolkningen, selv om lesningen av de f0rste to runene er uklar (se rapporten i [Iversen mfl., 2019]). Her f0lger belegg pa ek erilaR og ek irilaR (etter [Gr0nvik, 1996, s. 53]):
(1) Bratsbergspenne (KJ 16) ekerilaR
(2) Järsbergstein (KJ 70) [...] ek erilaR runoR waritu
(3) Äskatorp- og Väsby-brakteatene (KJ 128/IK 241) [...] uuigaR eerilaR f[a] hidu uuilald
(4) Rosselandstein (KJ 69) ek wagigaR irilaR agilamu(n)don
(5) Veblungsnes fjellinnskrift (KJ 56) ek irilaR wiwila[n]
(6) Lindholm amulett (KJ 29) ek erilaR sawilagaR ha(i)teka [...]
(7) Bystein (KJ 71) ek irilaR hroRaR hroreR [...]___
(8) Kragehul lanseskaft (KJ 27) ek erilaR asugisalas muha haite [...]
Ek erilaR-innskriften pä Järsbergsteinen (KJ 70) strekker seg over fem linjer:
III ubaR hite ... harabanaR hait/// ek erilaR runoR waritu
"Üfr ('den lumske'?) heter jeg, Hrafn heter jeg. Jeg erilen rister runer."
I denne sammenhengen skal jeg kun antyde erilaR/irilaR-problema-tikken. Tradisjonelt blir dette ordet gjengitt med 'runemester' eller 'runemagiker', og det sammenlignes gno. jarl, ags. eorl, gsaks. erl med suffiksavlyd (sml. [Krause, 1971, S. 141; Imer, 2015a, s. 115-117]). Den noyaktige betydningen av ordet irilaR/erilaR er ikke lett ä bestemme. Gronvik [Gronvik, 1996, s. 128] konkluderer med at "[o]rdet betegner äpenbart en sosialt hoytstäende mann i profan og/eller kultisk funksjon. Han opptrer gjerne underordnet en hovding (sml. Kragehul [...]), eller den som reiser runestein etter en hovding (sml. Järsberg [...])." Irilens funksjoner som 'kultleder' eller 'ritualspesialist', som spilte en viss rolle i Odinskulten, belyses s^rlig av Sundqvist [Sundqvist, 2009; 2015]. Kildene indikerer at denne 'kultlederen' oppträdte som en slags multifunksjonell leder eller kultfunksjonxr ([Sundqvist, 2009]; se diskusjonen i [Düwel, 2015, S. 282-285], med en gjennomgang av forskningslitteraturen).
Irilens militere tilknytning er etter min mening vel sä viktig i denne sammenhengen. Irilens navn harabanaR (gno. Hrafn) pä Järsbergsteinen indikerer en krigerisk kontekst; det heter for eksempel i Krakumal, strofe 2: hrafn öd i valblödi "Ravnen vadde i likblod (dvs. blod av de falne krigerne)". Den "morke fuglen" viser seg vanligvis pä slagmarken og blir i Norden til valravnen (geng. wxl-hmfn), som forterer kriger-nes 0ye og hjerte i kampen (se s^rlig [Lukman, 1958], med en grundig gjennomgang av det nordiske og gammelengelske kildematerialet). Den norr0ne mytologien bekrefter denne krigeriske symbolikken (se s^rlig [Lanz, 2017]). Ravnen er en ätselseter, og personnavnet Ravn (urn. HrabnaR) symboliserer derfor krig og kamp8. Krigsguden Odin er den en0yde ravneguden som sender ravnene sine ut pä slagmark (sml. [Lukman, 1958, 134], dessuten [Epple, 1996]). Det er tydelig at flere ek
8 Se den lange rekken med belegg i den norrene skaldediktningen: [Egilsson, 1913-1916, s. 275], under hrafn, dessuten [Beck, 1970], med fokus pâ eddadikt. Om ravnens symbolikk i ulike norrane og gammelengelske tekster, se sœrlig [Bernström, 1964; Jesch, 2002; Heizmann, 2003] og BA-oppgaven til [Lanz, 2017], med vekt pâ den norr0ne mytologien, dessuten [Lukman, 1958], med fokus pâ de litterœre kildene, og [Serjeantson, Morris, 2011], med vekt pâ den arkœologiske evidens.
erilaR-innskrifter, blant annet Kragehul-lanseskaftet (KJ 27), star ogsa i en krigerisk kontekst og er anbrakt pa vapen.
Innenfor en slik tolkningsramme fremhever Mees [Mees, 2003] at irilaR/ erilaR er en militœr leder (troop commander) som er underord-net en herkonge (Heerkönig); sml. ogsa personnavnet harja 'kriger' pa Vimosekammen (KJ 26) rundt 160 e.Kr. (se diskusjonen i [Imer, 2015a, s. 115; Düwel, 2015, S. 284]). Selve etymologien av ordet erilaR st0tter sannsynligvis opp under en slik tolkning, i og med at erilaR/irilaR kan avledes av germ. erön- f. 'kamp, strid' (> gno. jara f. 'kamp', se NO, sp. 329); erilaR er dermed en 'elitekriger'9. Antonsen [Antonsen, 1975, s. 36], derimot, mener at erilaR/irilaR kan sammenlignes med litauisk erelis, arelis '0rn', lat. orior 'stige opp' og got. airus 'budbringer'10. Ut fra denne pastatte etymologien kan vi tolke irilaR som en budbringer i en administrativ kontekst (sml. diskusjonen i [Imer, 2015a, s. 115]). Dette fokuset kaster blant annet lys pa den faste jeg-formelen ek erilaR/ ek irilaR, og pa objektet rünöR pa Rakkestadsteinen og Järsbergsteinen (KJ 70) i betydning av en strategisk, hemmelig meddelelse. Flere forske-re har droftet dette intrikate problemet, og jeg skal n0ye meg med denne hovedkonklusjonen at irilaR pa Rakkestadsteinen mest sannsynlig er en militœr leder11. Ut ifra dette er det innlysende at raskhet er en sentral og avgj0rende egenskap som kommer frem i irilens egennavn RaskaR; sml. Bysteinen (KJ 71) hvor hröRaR 'den rorige, kvikke' blir tolket pa to mater: enten som personnavn (individualnavn) eller som adjektiv; sml. forskningsreferatet i Gronvik [Gronvik, 1996, s. 128-129] og Schulte [Schulte, 1998, s. 84-85].
Det mest interessante ordet i den leselige innskriftdelen er utvilsomt raskaR som fremstar som personnavn eller binavn; sml. swarta 'den svar-te' pa skjoldhandtak fra Illerup âdal eller lamo 'den lamme' pa spennen fra Udby/Skovgârde (sml. [Imer, 2015b, s. 129, 238]). Slike binavn kan op-ptre bade med sterk og svak b0yning. Her er det tydeligvis den positive egenskapen 'raskhet' som kjennetegner denne personen, dvs. irilen. Det
9 Se [Orel, 2003, s. 205; Mees, 2003, s. 47-50], men mer tilbakeholdende: [Bjor-vand, Lindeman, 2007, s. 539, under jarl].
10 Sml. [Mees, 2003, s. 47; Bengtson, 2016, s. 46].
11 Denne erikR-problematikken blir nœrmere dreftet hos [Mees, 2003; Sundquist, 2009; 2015]; se dessuten [Düwel, 2015, sœrlig s. 274-285], med et svar til Mees [Mees, 2003]. Iversen mfl. [Iversen mfl., 2019] videreutvikler dette hovedfokus med tanke pa irilens militœre lederroller i en administrativ landskapskontekst.
dreier seg dermed om et personnavn eller binavn RaskaR, som er formelt identisk med den sterke adjektivformen raskaR. Et annet navn (enten et personnavn eller et väpennavn) som kjennetegnes ved raskhet og fart er wagnijo, Wagnijö, pä spydspissen fra Vimose (om väpennavnet Wagnijö, se s^rlig [Grünzweig, 2004, S. 48-50]; dessuten [Imer, 2015a, s. 70-71; Schulte, 2018a, s. 93-94]). To beslektede navn som indikerer fart og rask bevegelse er antakeligvis wagigaR pä Rosselandsteinen (KJ 69) og *wa-gaR, dat. sg. wage pä Opedalsteinen (KJ 76)12. I sä mäte reflekterer nav-nene wagigaR pä Rosselandsteinen og wage pä Opedalsteinen den indo-germanske roten *uegh-, som vi gjenfinner i sanskrit vah-, vahati 'flytte, b^re, bevege', latin vehere 'bevege', vehiculum 'vogn', og tysk bewegen, Wagen (sml. MW, sp. 933b). Alle disse navnene er i utgangspunkt betyd-ningsfylle; sml. Jacob Grimm [Grimm, 1871, S. 297]: "Alle eigennamen sind in ihrem ursprung sinnlich und bedeutsam."
Det sier seg selv at raskhet er en avgj0rende egenskap i kamp, om det gjelder selve krigeren eller väpenet hans. Et viktig poeng b0r v^re at denne egenskapen ogsä kommer frem pä väpen- eller personnavnet wagnijo 'den som iler frem' (til verbrotenjdg. *uegh- 'fare, bevege (seg)') og ikke minst pä Bysteinen (KJ 71) ek irilaR hroRaR hroReR hvor hroRaR er den 'som beveger seg raskt, den r0rige'; sml. gno. hreira (= geng. hreran, tysk rühren) 'rare, sette i fart, bevege seg, flytte osv.' og ags. hrör 'r0rig, rask, kraftfull, sterk'13. Det dreier seg enten om et per-sonnavn (individualnavn) med etterf0lgende patronymikon (hroRaR hroReR < *Hrözaz Hrözijaz, dvs. HröRaR, etterf0lgeren el. s0nnen til HröRaR), eller om en adjektivisk konstruksjon med partitiv genitiv (hröRaR hröReRö 'den raske(ste) blant de raske, den rerigste blant de r0rige')14. Etter min mening fortjener den f0rste tolkningen ä bli fore-
12 Formene wagigaR og wage (dativ) kan likevel leses og tolkes pâ tre ulike mater: som wagigaR, wagigaR, wangigaR og wage, wage, wange (sml. [Krause, 1971, S. 160; Peterson, 2004, s. 17, 18]). For en oversikt over belagte personnavn i urnordisk, se [Peterson, 2004]; sml. [Nedoma, 2004], med personnavn i de s0rgermanske runeinn-skriftene. Hverken Peterson [Peterson, 2004] eller Nedoma [Nedoma, 2004] har ek-sempler pâ leksemet *raska-.
13 Se allerede Sophus Bugge i NlœR I, s. 98; dessuten [Vries de, 1962, sp. 264a; Bjorvand, Lindeman, 2007, s. 910; Blöndal Magnûsson, 1995, sp. 384a]; sml. [Peterson, 2004, s. 12, under Hrozaz].
14 Om patronymtolkningen (hroReR < *hrozijaz) se [Schulte, 1998, S. 84-85, 97-99; Peterson, 2004, s. 12]; om denne adjektiviske konstruksjonen hroReR hroReRo, se [Gr0nvik, 1996, s. 128-129].
trukket (sml. [Schulte, 1998, S. 85, 97-99], dessuten [Lindeman, 1964, s. 59]). Utgangspunktet for dette syntagmet pa Bysteinen er prim^rad-jektivet germ. hröza- 'rorig'15. Sammenlign dertil ogsa haraRaR, Har-aRaR, pa Eidsvagsteinen (KJ 92), og hraRaR, HraRaR, pa Rösteinen (KJ 73), med avlydformene *hraza-/*hröza- 'rorig, rask, kraftfull, sterk'16.
Det er tydelig at raskhet og fart er avgjorende aspeker ved det ur-nordiske ordforradet som preger bade personnavn og vapennavn. Urn. RaskaR et et nytt personnavn i denne leksikalske gruppen. Ordet tilsva-rer tysk rasch og verbroten i über-raschen, bade betydningsmessig og etymologisk, men det har en mer innflokt ordhistorie i nordgermansk enn i vestgermansk. Gammelnorsk har sv^rt fa belegg av det tilsvarende leksemet raskr, mens karskr (med metatese) er sv^rt hyppig. En viktig grunn for det at ordet raskr ble avlost av andre formasjoner ligger i selve fonotaksen: superlativ raskstr har en besv^rlig konsonant-forbindelse -skst- som vanligvis unngaes i gammelnorsk17. Vi vet at gammelnorsk kvittet seg i stor grad med komplekse konsonantgrupper gjennom as-similasjon, dissimilasjon og konsonantbortfall (sml. [Schulte, 2018b]). Nar det gjelder etymologien, finnes det to tolkningsalternativer. (1) Det kan dreie seg om en avledning med k-suffiks til verbroten germ. *ras-'bevege seg raskt, fare i veg' som vi finner i norront rasa 'fare i vei', norsk rase 'fare voldsomt, herje; v^re sint' (sml. i rasende fart osv.)18. (2) Ellers blir det tolket som en sko-avledning med den indoeuropeiske roten *reth- 'a lope')19. Vi slar fast at urnordisk raskaR blir rekonstruert enten som urgerm. *rad-ska- [*rad-ska-] eller *ras-ka-. Betydningsmes-sig er dette leksemet best bevart og utviklet i vestgermansk (tysk rasch) og assosieres med fart og bevegelse, sml. middelnederlandsk rasch, nederlandsk ras, engelsk rash 'hastig, bra', gammelhoytysk rask, reski 'rask, kvikk', rasko adv. 'heftig, livlig' og tysk rasch.
15 Se [Heidermanns, 1993, S. 309], under hröza-; dessuten [Bjorvand, Lindeman, 2007, s. 910].
16 Sml. [Peterson, 2004, s. 11-12], under Hrazaz og Hrözaz.
17 Et eksempel pa denne superlativ er DN II, s. 46117: bjódom vér [atpér] farir sudr til landsendann til ríkissins, verju pet rasksta sem pér kunnor (se ogsa Fritzner, III 1896, sp. 39a).
18 Se [Falk, Torp, 1903-1906, II, sp. 96]; dessuten [Bjorvand, Lindeman, 2007, s. 864].
19 Se [Kluge, 1995, sp. 667b; Heidermanns, 1993, S. 304-305, 693-694]; dessuten [Paul, 2002, sp. 780a].
Et konkurrerende leksem i gammelnorsk er wa-stammen rgskr (akk. sg. m. rgskvan) til urnordisk *(w)raskwa-. Til forskjell fra *raska- har gradb0yingen av dette adjektivet vœrt uproblematisk i et fonotaktisk per-spektiv: komparativ rçskv-ar-i, superlativ rçskv-ast-r. Gno. rçskr assosi-eres med dyktighet, modenhet og djervhet (sml. got. ga-wrisqan 'bœre frukt' og sanskrit vardhate (til roten vrdh) 'vokse, 0ke')20. Denne grunn-betydningen av â vœre 'voksen' kommer tydelig frem i Ägrip af Noregs konunga sçgum (kap. 2): madrinn var snemma rçskr ok risuligr vexti; sml. ogsâ Grettis saga (kap. 82) med etiske implikasjoner av det som innebœrer â vœre voksen og moden: mikill skadi er pat um svâ rçskvan mann, sem pü ert, er pik hefir hent sü ôvizka, at râdask til illvirkja med ütlegdarmanni pes-sum21. Det er âpenbart at etos av rçskr madr 'en moden mann' er uforenelig med slike ugjerninger som en fredl0s mann ville utf0re. Fritzner [Fritzner, 1896, sp. 152b] glosserer "fremskreden til Modenhed i sin udvikling, dyg-tig og villig til at optrœde og handle saaledes som Omstendighœderne ud-krœve". Sâledes er formasjonene rçskr, roskinn 'voksen', ruskr (med avlyd) 'svœr kar' og rçskligr adj., rçskvast vb., rnskvi subst. og rçskleikr subst. ikke umiddelbart beslektet med urnordisk raskaR og gammelh0ytysk rasko, men ble betydningsmessig pâvirket i den senere semantiske utviklingen22.
I Upplands runeinnskrifter m0ter vi forresten to sammensatte navn med f0rsteledd Rask-: U1155 raskulf (akk. til nom. Rask-ufR) tilsva-rende gammelsvensk Raskolf, og U 598 raskui^r (Rask-vidr tilsvarende gsv. Raskvidh). F0rsteleddet blir vanligvis tolket som adjektiv (gammel-norsk) rçskr 'moden i alder; dyktig' (til urnordisk *(w)raskwa-R)23. Men sett i lys av Rakkestadsteinen mâ vi nâ vurdere muligheten at urnordisk *raska- 'rask, kvikk' ligger til grunn. Denne alternativtolkningen st0ttes ved at fremlydsgruppen wr- skimter gjennom i gammelsvensk, sml. SÖ 8 urai^, akk. til binavnet Vrœidr24.
Ordet rask i norsk, svensk og dansk, derimot, viser seg â vœre innlânt fra middelnedertysk rasch, og dermed en krysning av de to gamle formasjonene raskaR 'hurtig, behendig, sterk, som vi finner pâ Rakkestadsteinen, og *(w)raskwa-, som vi gjenfinner i gno. rçskr, med w-omlyd, 'dyktig, moden, voksen, uforferdet, tapper'; sml. dessuten jentenavnet Rçskva, eldre form
20 Se Lehmann, 1986, sp. 154b, under ga-wrisqan; dessuten [Vries de, 1962, sp. 458b].
21 I'F 7, s. 262; sml. [Fritzner, 1896, sp. 152b].
22 Sml. [Kluge, 1995, sp. 667b; Torp, 1919, sp. 515a; Falk, Torp, 1903-1906, sp. 634b].
23 Se [Naumann, 1912, S. 128; Peterson, 2007, s. 181, under Rask-].
24 Se [Peterson, 2007, s. 258, under Vmdr].
Vrgskva (hin vrçskva av adj. (v)rçskr) i Gylfaginning: bondeddottera Roskva f0lger Tor til Utgard sammen med sin bror Tjalve (gno. Pjalfi). Fœroysk viser for 0vrig samme kontaminasjon av de to ulike opphavene i ordet raskur: 'dyktig, tapper, flink, frisk' (se [Young, Clewer, 1985, sp. 447a; Poul-sen, 1998, sp. 914a]). Vi konkluderer med at raskaR (personnavnet raskaR pa Rakkestadsteinen) er et felles norvestgermansk leksem *raska- 'rarig, kvikk'. Semantisk er dette ord sammenlignbar med wagnijo pa Vimose, og mest sannsynlig ogsa med *wagaR (dativ et. wage) pa Opedalsteinen (KJ 76), wagigaR pa Rosselandsteinen (KJ 69; begge til roten idg. *uegh- ), dessuten haraRaR pa Eidsvagsteinen (KJ 92), hraRaR pa Rösteinen (KJ 73) og hroRaR pa Bysteinen (KJ 71, til roten germ. *hröz-/hraz- med to ulike avlydstrinn). Urnordisk raskaR er nœrmest beslektet med tysk rasch og det sammensatte verbet über-raschen (og det tilsvarende norske importordet fra middelnedertysk overraske) som opprinnelig var et militœrt uttrykk: "â overtreffe i raskhet, vœre raskere enn noen", spesielt det "a komme uforva-rende over fienden ved et plutselig angrep"25. Derimot representerer urnordisk *(w)raskwaz hele betydningsspekteret av ordfamilien gno. rçsk- og rosk-, best representert i verbet rçskvast 'bli moden, bli voksen'.
OPPSUMMERING
Jeg oppsummerer de vesentlige resultatene i denne unders0kelsen av den nyfunne Rakkestadsteinen slik:
1. If0lge min tolkning representerer A-linjen en syntaktisk enhet med ellipse av verbet. En b0yd form av *writan, 'riste, skrive', *wurkijan 'lage', *faihijan/fahijan 'male, skrive' eller eventuelt *talgijan 'risse, skjœre' er medforstatt (sml. Järsberg ek erilaR waritu). Denne syntaktiske tolkningen st0ttes ved noen andre innskrifter pa runesteiner. Sammenlign sœrlig de fire uavhengige radene pa Hogganviksteinen som hver utgj0r en enhet (sml. [Schulte, 2011b; 2013]).
2. Lesning og tolkning av de f0rste to runene som lu, lü, imperativ til et urnordisk svakt verb *lüan 'hogge' (omdannet fra et germansk primœrverb) virker lite sannsynlig semantisk sett (se allerede [Ebel, 1963]). Dessuten glimrer verbet germ. *hawwan-'hogge' (gno. hçggva) med sitt fravœr i urnordisk (sml. [Kuhn,
25 Sml. [Kluge, 1995, sp. 844b; Paul, 2002, sp. 1043b]. Скандинавская филология. 2019. Т. 17. Вып. 1
1938, S. 67]). Denne tolkningen av lu 'hogg!' erfarer heller ingen st0tte gjennom kildematerialet til de eldre og yngre runeinnskrif-tene; former til verbet gno. lyja 'banke osv.' eller dens rekonstru-erte forgjenger *lüan er ikke belagt i det urnordiske kildemateri-alet (se Kiel-databasen, den Danke runedatabasen og Samnordisk runtextdatabas).
3. Sekvensen ek erilaR eller ek irilaR b0r tolkes som en fast formel (sml. [Gronvik, 1996, s. 52-53]) som realiseres grafisk med ulike ligaturer (binderuner).
4. Innskrifttolkningen i dette bidraget bekrefter at irilaR er en elite-kriger/militœr leder og kultfunksjonœr (sml. [Mees, 2003]; dessuten [Sundquist, 2009; 2015; Düwel, 2015; Iversen mfl., 2019]). En av hans fremste egenskaper er 'raskhet', noe som tydeligvis kommer frem i det urnordiske ordforrâdet, sœrlig i urnordiske personnavn knyttet til irilen.
5. Videre kan vi nâ slâ fast ut ifra Rakkestadsteinens vitnesbyrd at *raska- er et felles nordvestgermansk leksem som er mindre godt belagt i nordgermansk enn i vestgermansk (sml. f.eks. gammel-h0ytysk rasko). I nordgermansk, derimot, er dette leksemet svakt representert, antakelig pga. den fonotaktiske strukturen (sml. superlativformen gno. rasksta i DN II, 461); men dette leksemet blir gjeninnf0rt i hansatiden som importord fra middelnedertysk.
6. Objektet runoR, rünöR, er noksâ uproblematisk, selv om deler av runesekvensen OM oR er borte.
7. Radene 2 og 3 pâ flatsiden b0r leses atskilt. Her er teksten sâ ska-det at det er neppe mulig â lese og tolke denne delen pâ en over-bevisende mâte, og etter mitt skj0nn forventes det heller ikke en endelig avklaring i fremtiden.
8. Det er viktig â fremheve at RaskaR pâ Rakkestadsteinen mest sannsynlig er et personnavn eller binavn (cognomen). Den hel-hetlige tolkningen av de urnordiske runeinnskriftene som pre-sentert i dette bidraget, er et sterkt argument for â tolke RaskaR som personnavn, dvs. individualnavn eller binavn. Irilen i denne runemesterformelen heter altsâ RaskaR. Dette er et nytt urnor-disk navn som assosieres med raskhet og fart, og ikke dyktighet, som tidligere foreslâtt i ulike mediainnslag (sml. fotnote 6 og 7); sml. andre urnordiske person- og vâpennavn som Wagnijö, *Wa-gaR (dat. sg. Wagë), WagigaR, og HraRaR, HröRaR (sml. [Peter-
son, 2004]). Alle disse egennavn, enten det dreier seg om personnavn eller vapennavn, karakteriserer personen eller selvet vape-net som rask, rorig eller kvikk (om vapennavn se sœrlig [Düwel, 1981; Grünzweig, 2004]).
En helhetlig analyse av urnordiske leksemer og personnavn i lys av mi-
litœrsprak (bade innenfor forsvar og angrep) burde vœre sœrlig givende.
KILDER OG FORKORTELSER
Danske runeindskrifter. Database. K0benhavns Universitet, Nationalmuseet, K0-benhavn Universitet. Available at: http://runer.ku.dk/AdvSearch.aspx (accessed: 11.03.2019).
DR [med innskriftnummer] = L. J acobsen, E. Moltke, under medvirkning av A. Bœksted, K. M. Nielsen. Danmarks runeindskrifter. Bd. 1-4. K0benhavn, Munksgaard, 1941-1942.
ÎF 2 = S. Nordal (utg.) Egils saga Skalla-Grtmssonar. Îslenzk Fornrit, 2. Reykjavik, Hiô Islenzka Fornritafélag, 1933. 319 s.
ÎF 7 = G. Jonsson (utg.) Grettis saga Âsmundarsonar. Îslenzk Fornrit, 7. Reykjavik, Hiô Islenzka Fornritafélag, 1936. 407 s.
IK = M. Axboe, K. Düwel, K. Hauck, L. V. Padberg. Die Goldbrakteaten der Völkerwanderungszeit. Ikonographischer Katalog 1-3. München, Fink, 1985-1989.
Kiel = Kieler Datenbank. Sprachwissenschaftliche Datenbank der Runeninschriften im älteren Fupark. Kiel: Universität Kiel. Available at: http://www.runenpro-jekt.uni-kiel.de (accessed: 11.03.2019).
KJ [med innskriftnummer] = W. Krause, H. Jankuhn 1966. Die Runeninschriften im älteren Futhark, I. Text. Göttingen, Vandenhoeck, Ruprecht, 1966. 328 S.
MW = M. Monier-Williams. A Sanskrit-English Dictionary, Etymologically and Philologically Arranged with Special Reference to Cognate Indo-European Languages. New ed. with the collaboration of Ernst Leumann, Carl Capeller and other scholars. Oxford: Clarendon Press, 1899. 1333 p.
NIœR = S. Bugge, M. Olsen. Norges Indskrifter med de œldre Runer. 3 bind med innledning. Christiania, Br0gger, 1891-1924.
NO = L. Heggstad, F. H0dneb0, E. Simensen. Norrnn ordbok. 5. utgava av Gamal-norsk ordbok ved Hœgstad og Torp. Oslo, Det norske samlaget, 2015. 755 s.
NSL = J. Sandnes, O. Stemshaug. Norsk stadnamnleksikon. 4. utgave. Oslo, Det norske samlaget, 1997. 536 s.
ONP = Ordbog over det norrene prosasprog. Available at: https://onp.ku.dk/ (accessed: 11.03.2019).
SAM = Samnordisk runtextdatabas. Uppsala, Institutionen för nordiska sprak, Uppsala universitet. Available at: http://www.nordiska.uu.se/forskn/samnord. htm (accessed: 11.03.2019).
SÖ = E. Brate, E. Wessén. Södermanlands runinskrifter, 1-2. Sveriges Runinskrifter 3. Stockholm: Norstedt, 1924-1936.
U = E. Wessén, S. B. F. Jansson. Upplands runinskrifter. Sveriges runinskrifter 6-9. Bind 1-4. Stockholm, Norstedt, 1940-1958.
REFERENCES
Antonsen E. H. A Concise Grammar of the Older Runic Inscriptions. Tübingen: Niemeyer, 1975. 111 p.
Avner T. Sensasjonell runestein fra 400-tallet. Lu irilaR raskaR runoR. Aftenposten Historie, 2019, num. 2. S. 46-47.
Axboe M., Källström M. Guldbrakteater fra Trollhättan — 1844 og 2009. Forn-vännen, 2013, vol. 108. S. 153-171.
Beck H. Die Tiere der Jagd und Walstatt in den eddischen Liedern. Das Tier in der Dichtung. Hg. U. Schwab. Heidelberg: Winter, 1970. S. 55-73.
Bengtson J. D. Iarl and Iormun-: Arya- and Aryaman-: A Study in Indo-European Comparative Mythology. Comparative Mythology, 2016, vol. 2, iss. 1. P. 33-67.
Bernström J. Korp. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Oslo: Gylden-dal, 1964, bind 9. S. 167-173.
Bjorvand H., Lindeman F. O. Vâre arveord. Etymologisk ordbok. 2. utgave. Oslo: Novus, Instituttet for sammenlignende kulturforskning, 2007. 1430 s.
Blöndal Magnusson Ä. Îslensk Orösifjabok. 3. prentun meô leiôréttingum. Reykjavik: Orôabôk Haskolans, 1995. 1231 s.
Düwel K. Runeninschriften auf Waffen. Hg. Ruth Schmidt-Wiegand. Wörter und Sachen im Lichte der Bezeichnungsforschung. Berlin: De Gruyter, 1981. S. 128-167.
Düwel K. Runenkenntnis als Oberschichtenmerkmale (mit besonderer Berücksichtigung methodischer Aspekte). Hg. O. Grimm, A. Pesch. Archäologie und Runen. Fallstudien zu Inschriften im älteren Futhark. Kiel; Hamburg: Wach-holtz, Murmann Publishers, 2015. S. 265-290.
Ebel E. Die Terminologie der Runentechnik. Universität Göttingen, 1963. 173 S.
Egilsson S. Lexicon poeticum antiquœ linguœ septentrionalis. Ordbog over det norsk-islandske skjaldesprog. K0benhavn: M0ller, 1913-1916. 668 s.
Epple W. Rabenvögel: Göttervögel — Galgenvögel. Ein Plädoyer im Rabenvogel-streit. Karlsruhe: Braun, 1996. 112 S.
Falk H., Torp A. Etymologisk ordbog over det norske og det danske sprog. Kristiania: Aschehoug, 1903-1906. 1089 s.
Fritzner J. Ordbog over Det gamle norske Sprog. Bd. 1-3: Kristiania, 1886-1896. Bd. 4: Rettelser och tillegg. Oslo, 1972.
Gl0rstad Z. T., Johansson J., Stylegar F.-A. Minnelund og monument. Runesteinen pâ Hogganvik, Mandal, Vest-Agder. Viking, 2011, 74. S. 9-24.
Grimm J. Kleinere Schriften. Bd. 5. Berlin: Dümmler, 1871. 537 S.
Gr0nvik O. Runeinnskriften fra Eikeland pâ Jœren. Norsk Tidsskrift for Sprogvi-denskap 1976, bind 30. S. 133-190.
Gr0nvik O. Fra Vimose til 0demotland. Nye studier over runeinnskrifter fra forkristen tid i Norden. Oslo: Universitetsforlaget, 1996. 301 s.
Grünzweig F. E. Runeninschriften auf Waffen. Inschriften vom 2. Jahrhundert n. Chr. bis ins Hochmittelalter. Wien: Edition Praesens, 2004. 203 S.
Heidermanns F. Etymologisches Wörterbuch der germanischen Primäradjektive. Berlin: De Gruyter, 1993. 719 S.
Heizmann W., Reichstein H. Rabenvögel. Reallexikon der Germanischen Altertumskunde (2. Aufl.). Hg. H. Beck u. a. Berlin: De Gruyter, 2003, Bd. 24. S. 40-45.
H0st G. Runer. Väre eldste norske runeinnskrifter. Oslo: Aschehoug, 1976. 132 s.
Imer L. M. Jernalderens runeindskrifter i Norden. Kronologi og kontekst Aarboger for Nordisk Oldkyndighed og Historie, 2013. K0benhavn: Det Kongelige Nor-diske Oldskriftselskab, 2015a. 186 s.
Imer L. M. Jernalderens runeindskrifter i Norden. Katalog. Aarboger for Nordisk Oldkyndighed og Historie, 2014. K0benhavn: Det Kongelige Nordiske Oldskriftselskab, 2015b. 347 s.
Iversen F., Kjesrud K., Bjorvand H., Kimball J. J. L., Gundersen S. M. Irilen pâ 0verby i Vingulmark. Viking, 2019 [manuskriptversjon mottatt hos 0stfold fylkeskommune, 22. mars 2019].
Jesch J. Eagles, ravens and wolves: Beasts of battle, symbols of victory and death. Ed. J. Jesch. The Scandinavians from the Vendel Period to the Tenth Century. An Ethnographic Perspective. Woodbridge: Boydell Press, 2002. P. 251-280.
Kluge F. Etymologisches Wörterbuch der deutschen Sprache. Bearbeitet von Elmar Seebold. 23. Aufl. Berlin: De Gruyter, 1995. 921 S.
Knirk J. Hogganvik-innskriften: en hard runologisk n0tt. Viking, 2011, bind 74. S. 25-39.
Krause W. Die Sprache der urnordischen Runeninschriften. Heidelberg: Winter, 1971. 188 S.
Krause W., Jankuhn H. Die Runeninschriften im älteren Futhark, Bd. 1. Göttingen: Vandenhoeck, Ruprecht, 1966. 328 S.
Kroonen G. Etymological Dictionary of Proto-Germanic. Leiden: Brill, 2013. 794 p.
Kuhn H. Das Zeugnis der Sprache über Alter und Ursprung der Runenschrift. Hg. Kurt Helmut Schlottig. Beiträge zur Runenkunde und nordischen Sprachwissenschaft. Leipzig: Harrassowitz, 1938. S. 54-73.
Lanz N. G. Î fylgd hins dökkva hrafns. Hrafnar i norrœnnigodafrœdi og trü. RitgerS til BA-pröfs. Reykjavik: Hasköli Islands, 2017. 32 s.
Lehmann W. P. A Gothic Etymological Dictionary. Leiden, Bryll, 1986, 712 p.
Lindeman F. O. Les Origines Indo-européennes de la "Verschärfung" Germanique. Étude comparative. Oslo: Universitetsforlaget, 1964. 202 s.
Lukman N. The Raven Banner and the Changing Ravens. A Viking Miracle from Carolingian Court Poetry to Saga and Arthurian Romance. Classica et Me-diaevalia. Revue Danoise de Philologie et d'Historie, 1958, vol. 19. P. 133-151.
MacLeod M. Bind-runes. An Investigation of Ligatures in Runic Epigraphy. Uppsala: Institutionen för nordiska sprâk, Uppsala universitet, 2002. 348 p.
Marstrander C. J. S. Rosselandssteinen. Bergen: Grieg, 1951. 44 s.
Mees B. Runic erilaR. NOWELE, 2003, vol. 42. P. 41-68.
Naumann H. Altnordische Namenstudien. Berlin: Mayer, MUller, 1912. 195 S.
Nedoma R. 2004. Personennamen in südgermanischen Runeninschriften. Studien zur altgermanischen Namenkunde I,1,1. Heidelberg: Winter, 2004. 450 S.
Nordland F. Fant 1600 ar gammel runestein i Rakkestad. 0stfold Fylkeskommune. Nyheter, 9.10.2018. Available at: https://www.ostfoldfk.no/nyheter/fant-1600-ar-gammel-runestein-i-rakkestad.103539.aspx (accessed: 11.01.2019).
Orel V. A Handbook of Germanic Etymology. Leiden: Brill, 2003. 683 p.
Paul H. Deutsches Wörterbuch. Bedeutungsgeschichte und Aufbau unseres Wortschatzes. 10. überarbeitete und erweiterte Auflage. Tübingen: Niemeyer, 2002. 1243 S.
Persson C. P. Sensasjonell runestein funnet i 0stfold. Forskning.no, 4.12.2018. Available at: https://forskning.no/arkeologi-samfunn/sensasjonell-rune-stein-funnet-i-ostfold/1265780 (accessed: 11.03.2019).
Peterson L. Lexikon över urnordiska personnamn. Uppsala: Institutionen för nor-diska sprak, Uppsala universitet, 2004. 58 s. Available at: http://www.sofi. se/1465p (accessed: 11.03.2019).
Peterson L. 2007. Nordiskt runnamnslexikon, femte, reviderade utgävan. Uppsala: Institutet för sprak och folkminnen. 344 s.
Schulte M. Grundfragen der Umlautphonemisierung. Eine strukturelle Analyse des nordgermanischen i/j-Umlauts unter Berücksichtigung der älteren Runeninschriften. Berlin: De Gruyter, 1998. 321 S.
Schulte M. Methodische Überlegungen zum Lexikon des Urnordischen. Modalität und mehr. Modality and more. Hg. H. Vater, O. Letnes. Trier: Wissenschaftlicher Verlag, 2001. S. 166-177.
Schulte M. The development of Proto-Nordic lexicon. The Nordic Languages. An International Handbook of the History of the North Germanic Languages, vol. 1. Eds O. Bandle et al. Berlin; New York: Walter de Gruyter, 2002. P. 657-664.
Schulte M. Runene pa Hogganvik-steinen ved Mandal. En runologisk og ling-vistisk kommentar. Agder Vitenskapsakademi Ärbok, 2010. S. 48-65.
Schulte M. Die sprachliche Deutung der Hogganvik-Inschrift. Ergänzungen zum vorläufigen Bericht. THI TIMIT LOF. Festschrift für Arend Quak zum 65. Geburtstag. Hg. G. Kroonen et al. Amsterdam; New York: Rodopi, 2011a. S. 57-68.
Schulte M. Hogganvik, Runendenkmal. § 1. Runologisches. § 2. Lexikalisches und Namenkundliches. Reference Global — Germanische Altertumskunde Online. Hg. H. Beck u. a. Berlin; Boston: Walter de Gruyter, 2011b. https://doi. org/10.1515/GA0_2
Schulte M. The Norwegian Hogganvik stone as an emblem of social status and identity. Across the Solundarhaf: Connections between Scotland and the Nordic World. Selected Papers from the Inaugural St. Magnus Conference 2011. Eds A. Sanmark, A. Somerville. Journal of the North Atlantic, 2013 [special volume], 4. P. 120-128.
Schulte M. Urnordisch. Eine Einführung. Wien: Praesens, 2018a. 154 S. Schulte M. Den eldste tiden (-700). Norsk spräkhistorie, NSHIV: Tidslinjer. Utg.
A. Nesse, H. Sand0y. Oslo: Novus, 2018b. S. 51-117. Serjeantson D., Morris J. Ravens and crows in Iron Age and Roman Britain.
Oxford Journal of Archaeology, 2011, vol. 30, iss. 1. P. 85-107. Sundqvist O. Urnordiska erilaR — en tidig kultledare i sydvästra Skandinavien. Järnalderens rituella platser. Red. Anne Carlie. Halmstad: Kulturmiljö Hallland, 2009. S. 299-316. Sundqvist O. Contributions of the oldest runic inscriptions to the reconstruction of ancient Scandinavian religion. Some methodological reflections with reference to an example of the phenomenological category of 'ritual specialist'. Archäologie und Runen. Fallstudien zu Inschriften im älteren Futhark. Hg.
0. Grimm, A. Pesch. Kiel; Hamburg: Wachholtz, Murmann Publishers, 2015. S. 121-143.
Tarsi M. Lat. scribere in Germanic. NOWELE 72, 2019, iss. 1. P. 42-59. Vries de J. Altnordisches etymologisches Wörterbuch. 2., verbesserte Auflage. Leiden, 1962. 689 S.
Young G. V. C., Clewer C. R. F0roysk-ensk or9abök [Faroese-English Dictionary]. Törshavn: F0roya Frö9skaparfelag, 1985. 684 p.
Michael Schulte
University of Agder, Norway
SWIFTNESS IN THE OLDER RUNIC INSCRIPTIONS. A RUNOLOGICAL AND LINGUISTIC COMMENTARY ON THE RECENTLY DISCOVERED RAKKESTAD-STONE FROM 0VERBY IN EASTERN NORWAY
For citation: Schulte M. Swiftness in the older runic inscriptions. A runologi-cal and linguistic commentary on the recently discovered rakkestad-stone from 0verby in Eastern Norway. Scandinavian Philology, 2019, vol. 17, issue 1, pp. 7396. https://doi.org/10.21638/11701/spbu21.2019.105
The author presents a new interpretation of the recently discovered Rakkestad-stone from eastern Norway. The runic inscription on this stone is to be dated in the period AD 350-500 and its language is Proto-Norse (Ancient Nordic). Every new find of an older runic inscription is a sensation as such and this applies to the Rakkestad-stone as well. The article presents an alternative reading and interpretation of this runestone in a framework of fixed runic formulae and phrases. The author argues that the inscription running along the narrow side (line A) is a syntactic unit in its own right, which is separated from the sequence inisni on the broad surface of the runestone (line B and C); in this sentence the verb writu 'I write' or wrait 'I wrote' is probably elided,
1.e. simply omitted. The author suggests the reading of the first two (slightly damaged) runes as ek 'I' (and not lu, allegedly imperative 'hew, chisel, carve!'). This yields the frequent ek irilaR-formula, which has several well-known parallels in the older runic inscriptions. This sequence is commonly translated as 'I [am] the runemaster', but the technical term irilaR is certainly in need of comment. Also, the author focuses on the
word raskaR, which, as he argues, is a personal name or by-name 'swift one' (German rasch), which yet again has many lexical-semantic parallels in the corpus of the older runic inscriptions. Rather than overstraining reconstruction, the author builds his interpretation on well-attested runic inscriptions and further parallels from the North-and West Germanic languages.
Keywords: Proto-Norse, runestones, older runic inscriptions, runic formulae, ek irilaR-formula, personal names, by-names, verbs of runic production, reading and interpreting runic inscriptions.
Michael Schulte
Professor,
Universitetet i Agder, Institutt for nordisk og mediefag, Postboks 422, 4604-Kristiansand, Norway E-mail: [email protected]
Received: February 2, 2019 Accepted: April 22, 2019
